onsdag 28. januar 2009

Georg Trakl

Åpenbaring og undergang

Selsomme er menneskets stier om natten. Da jeg gikk forbi stenværelsene i søvne og i hvert av dem brant en stille lampe, en kobberlysestake, og da jeg frysende sank ned på mitt leie, sto igjen den fremmede kvinnens sorte skygge ved hodegjerdet, og taus skjulte jeg ansiktet i de langsomme hendene. Dessuten blomstret hyasinten blå ved vinduet og på den pustendes purpurrøde lepper trådte den gamle bønnen frem, fra øyelokkene rant krystalltårer grått over den bitre verden. I denne stund var jeg den hvite sønnen i min fars død. I blå kast kom nattevinden fra åsen, morens dunkle klage døde hen igjen, og jeg så det sorte helvette i mitt hjerte; minutter av skimrende stillhet. Ut av den kalkede muren kom sakte et usigelig ansikt til syne - en døende yngling - en hjemvendende slekts skjønnhet. Månehvit omsluttet stenens svalhet den våkende tinning, tonet skyggenes skritt bort på forfalne trinn, en rosenrød ringdans i den lille hagen.

Taus satt jeg i et forlatt vertshus under innrøkte trebjelker og ensom med min vin; et strålende lik bøyd over dunkelt liv, og det lå et dødt lam for mine føtter. Ut av det oppløsende blå kom søsterens bleke skikkelse og slik talte hun med blødende munn: Stikk sorte torn. Akk, ennå toner mine sølvhvite armer av ville tordenskrall. Blod, renn fra måneføttene, blomstrende på nattlige stier, hvor en skrikende rotte piler over. Flakk opp dere stjernet i mine buende øyebryn; og hjertet lyder lavmælt i natten. En rød skygge med flammende sverd brøt seg inn i huset, flyktet med snehvit panne. Å, for en bitter død.
Og en mørk stemme talte ut av meg: Jeg brakk nakken på den sorte hesten min i den nattlige skogen, da vannviddet sto ut av dens purpurøyne; skyggene fra almene falkt på meg, kildens blå latter og nattens sorte svalhet, da jeg, en vill jeger, jaget opp et snehvitt vilt; mitt ansikt døde hen i et helvette av sten.
Og skimrende falt en dråpe blod ned i den ensommes vin; og da jeg drakk av den, smakte den bitrere en valmue; og en sortlig sky omhyllet mitt hode, fordømte englers krystalltårer; og sakte rant blodet ut av søsterens sølvblanke sår og det falt et fyrrig regn ned på meg.

I skogbrynet vil jeg, et taust vesen gå, den håromringede solen sank ut av mine stumme hender; en fremmed i åsen om kvelden som gråtende slår øynene opp over stenbyen; et vilt som står stille i den gamle hyllens fred: å så rastløst det skumrede hodet lytter, eller de nølende skrittene følger den blå skyen i åsen, alvorlige stjerner også. Det grønne nysådde førte stille til siden, ledsaget det sky rådyret på mosegrodde stier. Landsbyfolkets hytter har lukket seg stumt og villbekkens blå klage vekker angst i sort vindstille.
Men da jeg gikk ned fjellstien, grep vannviddet meg og jeg skrek høyt i natten; og da jeg bøyde meg over det stumme vannet med sølvblanke fingrer; så jeg at mitt ansikt hadde forlatt meg. Og den hvite stemme talte til meg: Ta livet av deg! Sukkende hevet en gutts skygge i meg og så strålende på meg fra krystalløyne, slik at jeg sank gråtende ned under trærne og den mektige stjernehvelvingen.

Hvileløs vandring i villfjellet langt fra aftengrendene, hjemvendende flokker, langt borte drar den synkende solen over krystallmarken og rystende er dens ville sang, fuglens ensomme skrik, hendøende i blå ro. Men stillferdig kommer du om natten, der jeg lå og våket i åsen, eller raste i uværet om våren; og stadig sortere omtåker tungsinnet det avsondrede hodet, skremmer nifse lyn den nattlige sjelen, sønderriver dine hender mitt åndeløse bryst.

Da jeg gikk inn i den skumrende hagen, og det ondes sorte skikkelse var veket fra meg, ble jeg omsluttet av nattens hyasintstillhet; og jeg dro med en buet båt over det hvilende tjernet og søt fred rørte ved min forstenede panne. Stum lå jeg under de gamle piletrærne, og den blå himmelen var høyt over meg og full av stjerner; og da jeg betraktende døde hen, døde angst og den dypeste smerte i meg; og guttens blå skygge løftet seg strålende i mørket, sart sang: på månevinger løftet søsterens hvite ansikt seg over de grønnende trekronene, krystallklipper.

Med sølvblanke såøer gikk jeg ned de tornede trinnne og jeg trådte inn på det hvitkalkede rommet. Stille brant et lys der inne og jeg skjulte hodet taust i purpurrødt lintøy; og jorden kastet ut ent barnlig lik, en måneform som langsomt trådte ut av min skygge, sank med brukne armer ned en stenet strytning, snefnugg.

1 kommentar:

lineroxy sa...

Er det lenge til klynket nå? ;)

Har herved gitt deg ei bloggutfordring "hjemme" hos meg.

Klem, Line.